mandag 28. januar 2008

Dette har jeg tenkt litt på i det siste...

Ordet kall i kristen sammenheng stresser meg litt.. Jeg forbinder det med noe jeg skal gjøre, oppgaver som Gud vil gi meg. Snart er det kall- og tjenesteuke her på huset, og tankene begynner igjen å svirre; hva er mitt kall? Hvilke oppgaver har Gud tenkt ut til meg, hva vil han jeg skal gjøre for han? Ikke "kjenner jeg kallet" til å bli hverken misjonær eller forkynner, nei jeg kjenner ikke på noe spesielt kall i det hele tatt..

Matt 4: 19 "Jesus sier til dem: Følg meg, så vil jeg gjøre dere til menneskefiskere". En dag kalte Jesus Peter og Andreas til sine disipler ved Genesaretsjøen. På samme måte som Jesus kalte dem, tror jeg han kaller oss mennesker også. Men hva var det Jesus kalte dem til, og hva er det da han kaller oss til? Var det noe de skulle gjøre, var det noe de skulle utrette? Jesus kaller oss til å følge ham. Først da vil han gjøre ting igjennom oss. Vi har alle fått misjonsbefalingen og et oppdrag og utføre, han vil mer enn gjerne bruke oss, men dette er ikke det viktigste "kallet". Mitt kall er ikke hva jeg gjør og utretter som kristen, men mitt kall er først og fremst å følge etter Jesus.

Hva vil det da si å følge Jesus? Jeg tror det er å gi livet sitt til Jesus; la han få eie det, bestemme over det og la han få viljen sin med det. Ikke løpe foran Jesus og håpe på at han følger etter den veien jeg går, men gå bak Jesus å tråkke i de fotsporene og gjerningene han har lagt ferdig for meg.
Gir vi det vi har til han, kan han bruke det til store ting. Som den gangen Jesus og displene var sammen med 5000 menn med både kvinner og barn, og hele folkemengden var sultne. De hadde ingen mat, hva skulle de gjøre? Plutselig var det en liten gutt som kom med en nistepakke bestående av to brød og fem fisker.. Disiplene tenkte; Men hva er dette til så mange? (Joh.6:9) Ja, hva hjalp vell den lille nistepakka til så mange personer, det var knapt nok til en familie. Gutten gav likevel nistepakka si til Jesus, han velsignet den og det ble mer enn nok mat til alle som var der. Gutten gav Jesus det han hadde, og Jesus gjorde store ting med det. Slik er det også med oss. Hvis vi gir det vi har til Jesus vil han bruke det. Han velsigner det vi gir han, også det som føles som ingenting verd.
Jeg trenger ikke lenger lete etter kallet mitt, det er å følge Jesus. Det er å gi livet mitt til han, så er det opp til han hva han vil gjøre med det og gjennom meg... Det samme gjelder for oss alle. Vi skal få slippe å stresse med å lete etter kallet. Selvsagt finnes det oppgaver og tjenester for oss, men disse kan vi kun gjennomføre på en god måte hvis vi lever i kallet!

7 kommentarer:

Maren sa...

Bra skreve Sissel! Så sant, så sant.
Lykke te med kall og tjeneste uka!

Anonym sa...

Høres nesten ut som en predikant når du skriver sånn:-), men veldig bra sagt. Me må ikkje henge oss for mye oppi hva meininga med livet vårt er, heller se framover, og se hva han legger fram føre oss. Et kall kan være så veldig mye. Mange av de vigtigste kallene er kansje ikke de vi ser, f.eks på talerstolen, men de som kansje folk nesten ikke legger merke til engang.

Anonym sa...

Jeg sier bare; Amen! ;)

Edvard sa...

Nydelig Sissel!!

Ragnhild sa...

Så bra skreve!:) Eg henge meg på Amen'et te Siv Anita.

Fiddan sa...

Då tar æ ein sablanse avsluttning å seie: Hallelujah....

Fiddan sa...

D betydde altså vist du lurte at æ syns d va godt å lese.
Ja, du he forkynnerevnen du Sissel, bare ikkje på talerstolen kansje;) Men du burde bli sånn arikkelskriver i alle kristne og ikkje kristne avise, der trenge du ikkje å vise dæ fram vettu. Men du får utrette kansje et lite kall du he:) For ikkje mange som æ får så mye ut a som d du sie (å denne gang skrive) Tenk på d du:) Æ meine d au!!

Gla i dæ, å glede mæ t vinterferien:)