Hvorfor så store forskjeller? Hvorfor er det blitt som det er blitt? Hvorfor ble jeg hvit, og andre svart? Og hvorfor skal det ha så stor betydning her i verden? Hvorfor er det vi som ender opp med all æren? Hvorfor har penger så stor verdi? Og hvorfor trenger vi ting, når Bibelen forteller om livet? Spørsmål surrer oppe i hodet mitt. Jeg klarer ikke helt forstå.
Vi står opp på morningen, når det passer seg, og setter oss på en hvit porselens do, som kanskje ikke lenger er helt ren. Ikke fordi vi ikke har vann i springen eller såpe, men fordi vi gidder ikke, har ikke tid til å vaske. Vi tar på oss rene matchene klær, gjerne en varm dusj først, selv om vi dusjet i går også. Kjøkkenet er full av mat, og det er bare å velge og vrake i det en har lyst på. Vi spiser oss gode og mette. Skolebussen kjører forbi gratis, og bilen står klar i tunet til å bli kjørt med til jobb. Bilen glir lett over de glatte fine veiene, og tanken slår oss ikke en gang at vi ikke kommer oss fram til jobb. Vi har kanskje enda ikke møtt et problem denne dagen, og om vi møter ett, er det ikke større enn at det lett kan fikses. Dette er hverdagen. Det er ting vi tenker som en selvfølge. Men slike selvfølger er ingen selvfølge på den andre siden av jordkloden.
De starter gjerne dagen i fire-fem tiden, når det enda er mørkt. Vann skal hentes, både til mat, vask og oppvask. I bøtter. Mat stelles i stand, hvis èn er så heldig og har noe mat. Kroppen blir vasket, kanskje i oppvaskvannet, for det var det eneste de hadde igjen. Og de samme skitne klærne blir tatt på nok en gang. Når det er unnagjort kan èn bruke to-tre timer på å komme seg til markedet, og det for å prøve å selge det lille en har for å ha mat til neste dag. For hvem vet hva som skjer i overimorgen, og dagen etter der, og dagen etter der. Og om ikke dette er nok, så er det en ting som er verre enn verst.
Kanskje får de aldri høre det, kanskje blir de aldri fortalt at det fins en Himmel, at det fins et bedre hjem som de kan få del i. Gratis.
Vi kommer på besøk til landet med en kultur vi ikke forstår. Det er ikke mulig og fatte at de står opp kl. 05.00, for å hente vann, for så å koke det varmt så vi kan få vasket oss litt, når de selv vasker seg i kaldt vann. Eller at de lager mat i overflod så vi skal få spise oss mette, selv om det kanskje var den eneste maten de hadde. Det er ikke mulig og fatte hvor de får energien ifra, og den utrolige gjestfriheten de har. Hva har vi gjort for å fortjene dette? Hvorfor skal ikke vi få gi til dem, vi som har både penger, mat og klær. Hvorfor er vi så griske, og tenker bare på alt vi ikke har. Alt vi har lyst på.
Hvorfor er det sånn Gud? Hvorfor ble det ikke fordelt likt? Hvorfor så store forskjeller? Og de vet ikke engang at det er du som er livet.
